Samling hos Helga

Solveig og Astrid studerer alle de fine bildene Helga hadde fra Afrika-turen.

Jorunn og Solveig ser også på bilder og mimrer.
BeritKristin hadde ikke anledning til å komme,
og Magnhild stakk innom en tur etter at hun kom fra jubileum på Øya.

Catarina

Da har vi fått mail fra Torgny at Catarina er operert, den gikk bra, men hun hadde visst en del smerter. De har operert armen hennes nå, og vil ta halsen senere. Det som ble gjort nå kommer seg på 5500.- omregnet i nkr.
Hvis noen har lyst å hjelpe henne med dette kan ta kontakt.

Mimrekveld

Da er vi samlet hos Magnhild i Kjønnum, for litt mimring.

Her er det dekket med giraffer.
Mange takk for en trivelig kveld!!

Fra Haydom på TV3

Disse karene fra TV3 var på Haydom samtidig som oss.

De skulle følge barnelege Are i hans arbeid på Haydom.

Innslaget kommer mandag 16.mars kl 20.00 på TV3.

Mimring

Sitter og ser på bilder fra turen,

og fikk lyst å legge ut litt mere.

Dette er en montasje jeg laget, av bilder jeg tok på flyet.

Nederst til venstre er en oase i ørkenen.

Hjelp til Catarina

Dette er Catarina.

Hun ble stygt forbrent sist høst.

Hun skulle fylle på en oljelampe, men tok feil,

det var bensin på kanna og det oppstod en eksplosjon.

Det var svært stygge brannsår hun fikk, og senere arr.

Hun har stramminger under den ene armen,

slik at hun har liten bevegelighet i armen.

Likeså i halsen har hun stramminger,

så hun har problemer med i snu på hodet.

I Tanzania er det ingen hjelp å få fra det offentlige,

og det som må til for å hjelpe henne er plastisk operasjon.

Vi som har vært der og truffet henne,

har lyst til å gjøre en innsats for henne.

Har snakket med Torgny, de vil ta henne med seg,

slik at en lege kan si hva en slik operasjon kan komme seg på.

Det er ikke så enkelt å klare seg med et slikt handicap der ute,

der er jo kvinnene sterke.

Og alt de bærer, har de på hodet.

Hvis det er noen som leser dette og vil hjelpe henne,

så bare legg igjen en melding, så kan vi ta kontakt.

Ape på taket

Prøver med enda en bildemontasje, var moro dette!!

Blomster

Jeg har tatt en bilder av fine blomster på turen.
Etter hjelp fra Bothild prøver jeg meg på en bildemontasje.

Litt om bloggen vår.

Vi er sju damer som har vært på en to-ukers tur til Kenya og Tanzania. Vi er så heldig at vi kjenner Solveig og Torgny som bor i Tarime i Tanzania, de er der som misjonærer fra Misjonssambandet. Planleggingen startet i sommer, og 1.februar satt vi på flyet.
I bloggen vår kan du se hvordan vi har hatt det. Men første dagen ligger nederst, så begynn med 1.februar.
Det er veldig hyggelig om du skriver en kommentar hvis du er innom her.

15. februar

Da er vi kommet til flyplassen,

og billettene sjekkes igjen.

Så er vi kommet til Europa igjen,

Schiphol flyplass i Amsterdam.

På flyplassen hadde vi så god tid at Berit og jeg fant ut vi skulle på spa.

Berit tok ansiktsbehandling, og jeg tok massasje av nakke og rygg.

Deilig!!!

Se så fin Berit er.

Berit tilbyr Astrid hodemassasje.

Og så er vi hjemme til hverdag, vinter og snø.

Tusen takk for en svært opplevelsesrik tur til dere alle!!!

Spesielt takk til Solveig og Torgny,

som ga oss muligheten til få med oss så mye av det afrikanske livet.

Uten dere hadde det bare vært en vanlig ferietur.

ASANTE SANA!!!!!!!!

14 februar

Etter å ha betalt 55kr for overnatting, spist havregrynsgrøt og pakket koffertene inn i bilen forlot vi Norwegian Misjonery Scripture School i Arusha. Rett utenfor porten møtte den harde virkelighet oss med et steinbrudd der mor, far og unger slo løs steiner med hakker og hva de ellers hadde. De slet for dagens føde.
I Arusha så vi Meru et av Tanzanias høyeste fjell 4559 m.o.h.(tror Berit), mens Killimanjaro kom litt senere. Været var fint så vi fikk se det langt i det fjerne . Gratulerer til 3 Steinskogs som nådde toppen uka før vi kom.

Esel kan brukes på flere måter.

Her skimter vi Kilimanjaro i det fjerne.

Slike flokker med dyr og fargerike gjetere så vi mye av.

Termitt-tue.

Mange av disse disse var rene kunstverka.

Vi passerte så grensa fra Tanzania, noen meter i ingenmannsland hvor ingen lover gjaldt for så å kjøre inn i Kenya. Det gikk greit. Papirene ble levert, passene stemplet og bilen satt i gir.
Lengselen etter å komme frem og ei stund ute i solen var stor så stoppene ble gjort kortest mulig. The lady"s kar ( car ) Daniel fikk innvilget en tissepause som forgikk ved at han gikk ned på et kne før vi hørte det strømmet ut. ( Sladrespeilet viste den knelende foten )
Vel fremme i Nairobi var det fullstendig trafikk-kaos og vi " så sneglene krøp forbi". Det krydde også av selgere og blinde tiggere rundt bilene.

Noen i bilen vår, kjøpte seg nøtter i køen og ga det til disse arbeiderne.

Da tok de seg en velfortjent pause.

Vel fremme var oppgjørets time med Daniel kommet og det ble et kapitel for seg selv. Hvem som var complitly black, blakk, og ikke vet ikke jeg.

Vi dekket iallefall på til kveldsmat og da vi så mauren krype rundt brødet var vi blitt så "innfødt" at forslaget ; vi putter det oppi brødristeren og spiser det, ble godt mottatt.
Så hadde vi en runde på hva som hadde gjort mest inntrykk på oss.
Kjellrun sa ;da fotballen ble kastet til barna i Kibera, brannskadde Katarina og de morløse tvillingene i Haydom.
Kan foresten føye til noe pastor Meeker i slummen fortalte. Vi kjente godt kloakk-lukta der og han fortalte at kloakken i slummen gikk under tomta deres. Av og til gikk den tett og måtte graves opp. Sist de gravde opp lå det 14 nyfødte døde barn der.
Jorun snakket om Bernhard, Steinskogs vaktmanns skjebne, med en syk kone, barn som trengte utdanning og gjeld pga medisinkjøp. Jorun har kjent Bernhard i mange år.
Helga sa at det å få komme på misjonsmarken hadde vært en drøm i mange år og opplevelsen i kirka.
Manghild tenkte på barna under grønnsakboden som moren slo.
Astrid syntes det var mye værre her enn hun hadde trodd.
Berit hadde funnet ut hvordan hennes måte å hjelpe på er og at å være der ikke var noe for henne.
Jeg synes opplevelsen i kirka, og sjokket over hvor fattige, hjelpesløse og hedenske de er.
" Berit"s" barnehage hadde gjort et sterkt inntrykk på alle.

Det siste måltidet i Afrika.

Daniel får en liten gave fra oss.

Vi beundrer Solveig og Torgny"s evne til å klare å leve med tiggingen rundt seg. Deres evne til å fordele etter behov, tilpasse seg etter skikkene og respektere samtidlig som de blir respektert. Deres evne til å bruke gavene mange ganger ved å selge tingene til en billig penge som igjen ble brukt til å kjøpe arbeidskraft (gi arbeidsplasser)og matriale til å hjelpe dem.
Takk til Solveig og Torgny som gjorde denne helt spesielle turen mulig for oss.

13 februar

Til tross for at vi hadde tenkt å dra tidlig, ble vi for høflighets skyld med på morgen-andakten i kirka.
Men først var det felles frokost sammen med alle hvite som arbeidet der og trengte mat. Det er mange frivillige som kommer hit i korte og lengre perioder år etter år eller bare en gang. De betaler da reisa si selv, overnatting og mat under hele oppholdet. Men de sier at det gir så mye igjen at det er verd det.
Etter andakten og afrikansk sang ble det avskjed med 2 legestudenter som hadde jobbet frivillig og gjerne ville tilbake hit senere. Øya landbruksskole er utvekslingskole med Haydom. Idag fikk Haydom besøk av 4 elever og 2 ansatte fra Øya, som også ble nøye presentert. Vi måtte også frem for å fortelle litt om oss selv, og jeg tror tolken hadde litt problemer med å finne et annet ord for alderheim. Hvorfor samler de gamle i et felles hus i Norge ?????
Det var også et filmteam fra TV 3 som fulgte en lege som var der akkurat nå. De skulle gjøre opptak i tre uker,og det blir sendt på TV3 i et program kalt Hospitalet. (tror jeg )

Det var mange ganger det måtte pakkes ut og inn.

Det er vel det minste dyret jeg fotograferte.

Her er damene samlet på Haydom.

Dette er dr. Olsen som nå er leder på Haydom.

Han var med på morgensamlinga.

Guttene fra TV3,

jeg tror forresten programserien skulle hete:

Sykehusene

Sykepleiestudentene på Haydom,

jentene i rosa, guttene i hvitt.

Her er barneklinikken.

De hadde fått minnegave i forbindelse med drapet på Lena i Baneheia,

derfor navnet: Lena Ward

Så ble det en rask omvisning, helt til vi kom på barneavdelinga. Da var tid og sted glemt. 10 små morløse barn på et rom på ca 1,5 x 3m. Mødrene hadde dødd under fødselen og da var barna regnet for urein i et år, ifølge deres tro.Da kunne de ikke berøres. Lykken var at de var født på Haydom H. for da tok de hvite seg av dem i et år. Etter det kom som oftes far og hentet dem hjem til jordhyttene og storfamilien. Ved hjemmefødsel ville de bare blitt liggende til de døde. Det var 3 tvillingpar, et var født inatt.

Det nyfødte tvillingparet,

de var veldig store til å være nyfødt,

kanskje det var derfor ble for tøft for mora.

Ikke rat vi ble sjarmert av disse.

Vel innmontert i bilen kom en ansatt skrevende i full fart og lurte på om vi ikke ville se tannlegekontoret, for han hadde hørt i kirka at vi hadde en tannlegeassistent med. Ut med Astrid........
Hun syntes de hadde fint utstyr, og sa at de ønsket seg avlagte sprøyter til bedøvelse fra Norge. Han hadde fortalt at de fløy ut i bushen og drev forebyggende behandling, trekking og innformasjon om tannkjøttbetennelse under Akasitrær og i skoleklasser. De hadde ca 30 "stasjoner" som de besøkt med fly eller bil ,og han lurte på om hun kunne tenke seg å være med ? Litt fristende og spennende , men nei ........ikke ennå......????
En linerle som svinset rundt fikk tankene tilbake til Norge. Jammen litt av en flytur linerlene har.


Etter flere timers kjøring ble veien bedre og farten litt større. Vi kjørte forbi noen store trær, baobabtreet eller apebrødtreet, som kunne bli opptil 9 meter i diameter.
Etter å ha passerte et ukjent antall politikontroller ble vi stoppet. Fartsbot; 55km i timen i 50 sonen som de sa. Daniel hadde ikke sett noe skilt, men de sa at han måtte jo skjønne at det ikke var forsvarlig å kjøre mer enn 50 her.Han ba om å få se bevis, men svaret var at du er ikke politi så du kan ikke få se. ( De hadde jo ikke noe bevis) Bota var 100 kr som vi damene måtte betale, for han hadde jo ikke penger. Helt normalt, som Torgny sa. Daniel fortalte om hvor korrupt alt var og at det ikke var alltid at politiet fikk lønn , men beskjed om at hvis de ville ha lønn den dagen måtte de stoppe noen!!!!!

Blomstrende sisaltre.

Det var litt forskjellig å se langs veiene.

Mye mere frodig landskap her, i forhold til hva vi ellers så.

Baobatre

Dette var visst også det, ikke like, men ??

Noen andre som husker??

En skikkelig landbruksbygd

Her er det en gjeter, som tar med seg et lam, i håp om å tjene noe på fotografering.

Disse tre sykepleistudentene møtte vi i Arusha, de bodde i samme hus som vi.

Det viste seg at hun til venstre heter

Anne Sandal, og er søskenbarnet til Arild.

De to andre er Miriam Refvik og Victoria Våbenø.

Dagen ble avsluttet med pruting på markedet i Arusha. Kjellrun var kry over et par øredobler til 15 kr, men Berit sa : Jeg skal få de til halve prisen. Hun så seg ut en beskjeden selger og kom tilbake med to par til 15 kr. Der var det dyrt å være beskjeden.
På NMSS i Arusha hvor vi overnattet fikk vi kjøpt nystekte rundstykker som vi fortærte sammen Rett i koppen fra Norge. Dette sammen en god varm dusj ga oss ei god natts søvn.

To bilder fra den norske skolen i Arusha,

det var veldig fint der.

Fjellet Meru sett fra Arusha.

12 februar

12.februar

Soloppgang i Serengeti

Her er det dekk-skifte igejn.

Etter en afrikansk soloppgang og frokost i mat-teltet, begynte vi å se etter Daniel. Magnhild hadde ennå gårdagen friskt i minne og sa :Det eneste som mangler nå er at Daniel ligger å sover i bilen ute i bushen et sted og ikke vet hvor han er.!!!
Men han lå i et telt like ved. Han hadde punktert nok engang og drev å skiftet dekk. Det punkterte dekket + 1 koffert måtte i fremsetet pga plassmangel og dermed ble det et sete for lite.
For å få opp stemningen litt foretok Kjellrun og jeg en rompemåling for å se hvem som var bredest til stor jubel og knising blant de innfødt. De smaleste ble satt 4 stk på 3 seter ;til kommentaren :Det er værst for den som må sitt på sprekka. Da svarte Jorun kjapt ;men det er vi jo vant til.
Så var vi på veien igjen , mot Ngorogoro-krateret. På veien dit var det mange Masaier, den stammen som var i Serengeti før det ble nasjonalpark. De levde hovedsakelig av husdyrhold og turisme, for der viste de å ta seg betalt. De hadde en spesiell dans som de tok 20 dollar pr pers. for å se på. Vi stoppet på kraterkanten for å se og da kom de strømmende fra alle kanter for å selge smykker til div. pris etter hvor god du var til å prute og fotografering etter avtalt pris.
"The flower lady" Jorunn ville stadig ut å fotografere blomster på veien ned fra nasjonalparken og Daniel måtte stadig advare : Don"t go too far ,it can come a buffalo, når Jorunn ble for ivrig.
Veien ned til Karatu var som å kjøre på en kniv-egg ,belagt med rødmold. Lukten som omgav oss var svidde bremseband og frykt.

Tror dette er en vannbukk.

Det blir litt dårlig kvalitet på bildene når jeg minimerer dem slik,

men dobbeltklikk på det, så blir det større.

Legg merke til alle dyrene rundt over alt,

slik var det, veldig mye dyr.

Så også ei lang"rei" med dyr som var på vandring,

ei rekke så langt øyet kunne se.

Hyener

Her er masai-dansen Solveig skrev om.

Vi så det bare fra bilen.

Smykke-selgende masaier på kanten av

Ngorogoro-krateret.

Berit Kristin nyter utsikten over krateret.

Ei fin masai-dame,

dumt med den flua hun måtte feie bort,

akkurat da jeg skulle ta bildet.

Hun stod langs veien, med ønske om å bli fotografert mot betaling.

To bøfler og en vannbukk.


Vel nede møtte vi et frodige landbruksområder, virket som de var velsignet med mer regn her og kommet mye lengre med oppdyrking av jorda.
I Karatu spiste vi ei herlig lunchpakke vi hadde fått med. (2 sandwich, sjokolade, juice, youhurt, appelsin, eple og rent vann), mens Daniel igjen sjekket kortet i minibanken. No money og ny forespørsel om dieselpenger.
Så benket vi 4 litt større oss inn på 3 seter og etter mye risting på noe som kan sammenlignes med dårlige seterveier falt bilringene våre lagvis sammen

Lunsjtid.

Her var det varmt!!

Etter fem timer på en strekning som etter afrikanernes utsagn skulle ta to timer kom vi fram til en oase som gjorde at vi glemte alt ; Haydom .
Haydom Hospital er et stort anlegg som drives av 3. generason nordmenn. De har ca 500 ansatte og 300-400syke som kommer for å få hjelp hver dag. De har også sykepleieskole hvor mange blir rekruttert til helsestasjonene som det offentlige holder på å bygge ut rundt i landbyene. Haydom driver også med utflygninger av norske sykepleiere og tannleger til helsestasjoner . Da blir de som er lettest valgt til å være med.....
Vi ble godt mottatt, men med streng beskjed om at alt fra knærne og oppover skulle skjules. Mamma Kari på 82 år, som var her som 2 generasjon nordmenn bad oss hjem til seg om kvelden.Da fikk vi se en dvd om stammefolket der som skjøt gaselle med pil og bue og spiste kjøttet rått. De lagde perler ved å smelte plast i forskjellige farger rundt en ståltråd for deretter å dele det opp i små perler. De liker å pynte seg.Honning skaffet de seg ved å plystre på en spessiell måte slik at en fugl viste dem veien til treet hvor biene og honningen var. Så slo de trepinner inn i stammen, klatret opp, tok honningen uten beskyttelse og spiste honningen med larvene inni. Igår kom det en mann som hadde falt ned og brukket nakken under en slik aksjon.Han døde. De livnærte seg også med å grave opp noen søte røtter som de ristet på bål og spiste. Før barna fikk det tok de voksne å tygde det mykt.
Så gikk vi "hjem" mellom tusenbein lang og tykke som en finger og lurende slanger.
Dusjen i huset fungerte ikke, men for overnatting, frokost og middag til kr 100 er det bra likevel.



Her er vi kommet til Haydom,

og mama Kari har registrert at det er kommet nordmenn,

og da må de ønskes velkommen.

Her er hjemme hos Kari Olsen (mama Kari)