14 februar

Etter å ha betalt 55kr for overnatting, spist havregrynsgrøt og pakket koffertene inn i bilen forlot vi Norwegian Misjonery Scripture School i Arusha. Rett utenfor porten møtte den harde virkelighet oss med et steinbrudd der mor, far og unger slo løs steiner med hakker og hva de ellers hadde. De slet for dagens føde.
I Arusha så vi Meru et av Tanzanias høyeste fjell 4559 m.o.h.(tror Berit), mens Killimanjaro kom litt senere. Været var fint så vi fikk se det langt i det fjerne . Gratulerer til 3 Steinskogs som nådde toppen uka før vi kom.

Esel kan brukes på flere måter.

Her skimter vi Kilimanjaro i det fjerne.

Slike flokker med dyr og fargerike gjetere så vi mye av.

Termitt-tue.

Mange av disse disse var rene kunstverka.

Vi passerte så grensa fra Tanzania, noen meter i ingenmannsland hvor ingen lover gjaldt for så å kjøre inn i Kenya. Det gikk greit. Papirene ble levert, passene stemplet og bilen satt i gir.
Lengselen etter å komme frem og ei stund ute i solen var stor så stoppene ble gjort kortest mulig. The lady"s kar ( car ) Daniel fikk innvilget en tissepause som forgikk ved at han gikk ned på et kne før vi hørte det strømmet ut. ( Sladrespeilet viste den knelende foten )
Vel fremme i Nairobi var det fullstendig trafikk-kaos og vi " så sneglene krøp forbi". Det krydde også av selgere og blinde tiggere rundt bilene.

Noen i bilen vår, kjøpte seg nøtter i køen og ga det til disse arbeiderne.

Da tok de seg en velfortjent pause.

Vel fremme var oppgjørets time med Daniel kommet og det ble et kapitel for seg selv. Hvem som var complitly black, blakk, og ikke vet ikke jeg.

Vi dekket iallefall på til kveldsmat og da vi så mauren krype rundt brødet var vi blitt så "innfødt" at forslaget ; vi putter det oppi brødristeren og spiser det, ble godt mottatt.
Så hadde vi en runde på hva som hadde gjort mest inntrykk på oss.
Kjellrun sa ;da fotballen ble kastet til barna i Kibera, brannskadde Katarina og de morløse tvillingene i Haydom.
Kan foresten føye til noe pastor Meeker i slummen fortalte. Vi kjente godt kloakk-lukta der og han fortalte at kloakken i slummen gikk under tomta deres. Av og til gikk den tett og måtte graves opp. Sist de gravde opp lå det 14 nyfødte døde barn der.
Jorun snakket om Bernhard, Steinskogs vaktmanns skjebne, med en syk kone, barn som trengte utdanning og gjeld pga medisinkjøp. Jorun har kjent Bernhard i mange år.
Helga sa at det å få komme på misjonsmarken hadde vært en drøm i mange år og opplevelsen i kirka.
Manghild tenkte på barna under grønnsakboden som moren slo.
Astrid syntes det var mye værre her enn hun hadde trodd.
Berit hadde funnet ut hvordan hennes måte å hjelpe på er og at å være der ikke var noe for henne.
Jeg synes opplevelsen i kirka, og sjokket over hvor fattige, hjelpesløse og hedenske de er.
" Berit"s" barnehage hadde gjort et sterkt inntrykk på alle.

Det siste måltidet i Afrika.

Daniel får en liten gave fra oss.

Vi beundrer Solveig og Torgny"s evne til å klare å leve med tiggingen rundt seg. Deres evne til å fordele etter behov, tilpasse seg etter skikkene og respektere samtidlig som de blir respektert. Deres evne til å bruke gavene mange ganger ved å selge tingene til en billig penge som igjen ble brukt til å kjøpe arbeidskraft (gi arbeidsplasser)og matriale til å hjelpe dem.
Takk til Solveig og Torgny som gjorde denne helt spesielle turen mulig for oss.