12.februar
Soloppgang i Serengeti
Her er det dekk-skifte igejn.Etter en afrikansk soloppgang og frokost i mat-teltet, begynte vi å se etter Daniel. Magnhild hadde ennå gårdagen friskt i minne og sa :Det eneste som mangler nå er at Daniel ligger å sover i bilen ute i bushen et sted og ikke vet hvor han er.!!!
Men han lå i et telt like ved. Han hadde punktert nok engang og drev å skiftet dekk. Det punkterte dekket + 1 koffert måtte i fremsetet pga plassmangel og dermed ble det et sete for lite.
For å få opp stemningen litt foretok Kjellrun og jeg en rompemåling for å se hvem som var bredest til stor jubel og knising blant de innfødt. De smaleste ble satt 4 stk på 3 seter ;til kommentaren :Det er værst for den som må sitt på sprekka. Da svarte Jorun kjapt ;men det er vi jo vant til.
Så var vi på veien igjen , mot Ngorogoro-krateret. På veien dit var det mange Masaier, den stammen som var i Serengeti før det ble nasjonalpark. De levde hovedsakelig av husdyrhold og turisme, for der viste de å ta seg betalt. De hadde en spesiell dans som de tok 20 dollar pr pers. for å se på. Vi stoppet på kraterkanten for å se og da kom de strømmende fra alle kanter for å selge smykker til div. pris etter hvor god du var til å prute og fotografering etter avtalt pris.
"The flower lady" Jorunn ville stadig ut å fotografere blomster på veien ned fra nasjonalparken og Daniel måtte stadig advare : Don"t go too far ,it can come a buffalo, når Jorunn ble for ivrig.
Veien ned til Karatu var som å kjøre på en kniv-egg ,belagt med rødmold. Lukten som omgav oss var svidde bremseband og frykt.
Men han lå i et telt like ved. Han hadde punktert nok engang og drev å skiftet dekk. Det punkterte dekket + 1 koffert måtte i fremsetet pga plassmangel og dermed ble det et sete for lite.
For å få opp stemningen litt foretok Kjellrun og jeg en rompemåling for å se hvem som var bredest til stor jubel og knising blant de innfødt. De smaleste ble satt 4 stk på 3 seter ;til kommentaren :Det er værst for den som må sitt på sprekka. Da svarte Jorun kjapt ;men det er vi jo vant til.
Så var vi på veien igjen , mot Ngorogoro-krateret. På veien dit var det mange Masaier, den stammen som var i Serengeti før det ble nasjonalpark. De levde hovedsakelig av husdyrhold og turisme, for der viste de å ta seg betalt. De hadde en spesiell dans som de tok 20 dollar pr pers. for å se på. Vi stoppet på kraterkanten for å se og da kom de strømmende fra alle kanter for å selge smykker til div. pris etter hvor god du var til å prute og fotografering etter avtalt pris.
"The flower lady" Jorunn ville stadig ut å fotografere blomster på veien ned fra nasjonalparken og Daniel måtte stadig advare : Don"t go too far ,it can come a buffalo, når Jorunn ble for ivrig.
Veien ned til Karatu var som å kjøre på en kniv-egg ,belagt med rødmold. Lukten som omgav oss var svidde bremseband og frykt.
Tror dette er en vannbukk.Det blir litt dårlig kvalitet på bildene når jeg minimerer dem slik,
men dobbeltklikk på det, så blir det større.
Legg merke til alle dyrene rundt over alt,
slik var det, veldig mye dyr.
Så også ei lang"rei" med dyr som var på vandring,
ei rekke så langt øyet kunne se.
Hyener
Her er masai-dansen Solveig skrev om.Vi så det bare fra bilen.
Smykke-selgende masaier på kanten av
Smykke-selgende masaier på kanten avNgorogoro-krateret.
Berit Kristin nyter utsikten over krateret.
Ei fin masai-dame,
To bøfler og en vannbukk.
Vel nede møtte vi et frodige landbruksområder, virket som de var velsignet med mer regn her og kommet mye lengre med oppdyrking av jorda.
I Karatu spiste vi ei herlig lunchpakke vi hadde fått med. (2 sandwich, sjokolade, juice, youhurt, appelsin, eple og rent vann), mens Daniel igjen sjekket kortet i minibanken. No money og ny forespørsel om dieselpenger.
Så benket vi 4 litt større oss inn på 3 seter og etter mye risting på noe som kan sammenlignes med dårlige seterveier falt bilringene våre lagvis sammen
Etter fem timer på en strekning som etter afrikanernes utsagn skulle ta to timer kom vi fram til en oase som gjorde at vi glemte alt ; Haydom .
Haydom Hospital er et stort anlegg som drives av 3. generason nordmenn. De har ca 500 ansatte og 300-400syke som kommer for å få hjelp hver dag. De har også sykepleieskole hvor mange blir rekruttert til helsestasjonene som det offentlige holder på å bygge ut rundt i landbyene. Haydom driver også med utflygninger av norske sykepleiere og tannleger til helsestasjoner . Da blir de som er lettest valgt til å være med.....
Vi ble godt mottatt, men med streng beskjed om at alt fra knærne og oppover skulle skjules. Mamma Kari på 82 år, som var her som 2 generasjon nordmenn bad oss hjem til seg om kvelden.Da fikk vi se en dvd om stammefolket der som skjøt gaselle med pil og bue og spiste kjøttet rått. De lagde perler ved å smelte plast i forskjellige farger rundt en ståltråd for deretter å dele det opp i små perler. De liker å pynte seg.Honning skaffet de seg ved å plystre på en spessiell måte slik at en fugl viste dem veien til treet hvor biene og honningen var. Så slo de trepinner inn i stammen, klatret opp, tok honningen uten beskyttelse og spiste honningen med larvene inni. Igår kom det en mann som hadde falt ned og brukket nakken under en slik aksjon.Han døde. De livnærte seg også med å grave opp noen søte røtter som de ristet på bål og spiste. Før barna fikk det tok de voksne å tygde det mykt.
Så gikk vi "hjem" mellom tusenbein lang og tykke som en finger og lurende slanger.
Dusjen i huset fungerte ikke, men for overnatting, frokost og middag til kr 100 er det bra likevel.
Her er vi kommet til Haydom,
Her er hjemme hos Kari Olsen (mama Kari)
Berit Kristin nyter utsikten over krateret.
Ei fin masai-dame,dumt med den flua hun måtte feie bort,
akkurat da jeg skulle ta bildet.
Hun stod langs veien, med ønske om å bli fotografert mot betaling.
To bøfler og en vannbukk.Vel nede møtte vi et frodige landbruksområder, virket som de var velsignet med mer regn her og kommet mye lengre med oppdyrking av jorda.
I Karatu spiste vi ei herlig lunchpakke vi hadde fått med. (2 sandwich, sjokolade, juice, youhurt, appelsin, eple og rent vann), mens Daniel igjen sjekket kortet i minibanken. No money og ny forespørsel om dieselpenger.
Så benket vi 4 litt større oss inn på 3 seter og etter mye risting på noe som kan sammenlignes med dårlige seterveier falt bilringene våre lagvis sammen
Lunsjtid.
Her var det varmt!!
Etter fem timer på en strekning som etter afrikanernes utsagn skulle ta to timer kom vi fram til en oase som gjorde at vi glemte alt ; Haydom .
Haydom Hospital er et stort anlegg som drives av 3. generason nordmenn. De har ca 500 ansatte og 300-400syke som kommer for å få hjelp hver dag. De har også sykepleieskole hvor mange blir rekruttert til helsestasjonene som det offentlige holder på å bygge ut rundt i landbyene. Haydom driver også med utflygninger av norske sykepleiere og tannleger til helsestasjoner . Da blir de som er lettest valgt til å være med.....
Vi ble godt mottatt, men med streng beskjed om at alt fra knærne og oppover skulle skjules. Mamma Kari på 82 år, som var her som 2 generasjon nordmenn bad oss hjem til seg om kvelden.Da fikk vi se en dvd om stammefolket der som skjøt gaselle med pil og bue og spiste kjøttet rått. De lagde perler ved å smelte plast i forskjellige farger rundt en ståltråd for deretter å dele det opp i små perler. De liker å pynte seg.Honning skaffet de seg ved å plystre på en spessiell måte slik at en fugl viste dem veien til treet hvor biene og honningen var. Så slo de trepinner inn i stammen, klatret opp, tok honningen uten beskyttelse og spiste honningen med larvene inni. Igår kom det en mann som hadde falt ned og brukket nakken under en slik aksjon.Han døde. De livnærte seg også med å grave opp noen søte røtter som de ristet på bål og spiste. Før barna fikk det tok de voksne å tygde det mykt.
Så gikk vi "hjem" mellom tusenbein lang og tykke som en finger og lurende slanger.
Dusjen i huset fungerte ikke, men for overnatting, frokost og middag til kr 100 er det bra likevel.
Her er vi kommet til Haydom,
og mama Kari har registrert at det er kommet nordmenn,
og da må de ønskes velkommen.
Her er hjemme hos Kari Olsen (mama Kari)
Så flotte bilder, veldig gøy å se!! Jomar var jo på Haydom å jobbet for noen år siden, tror jeg, like etter sykepleierstudiene eller i løpet av..
SvarSlettSer for meg at det er litt av en fnisetur dere er på til tider, type syforeningstemning på sitt beste:) Tipper dere har hatt flere type rompemålings-påfunn i løpet av turen :)
Takk for koselig besøk! Vi følger med og ser hvordan dere hadde det etter dere reiste fra Tarime.Ser dere har fått opplevd litt av hvert.Kjekt med alle bildene.Håper dere alle er f riske og raske etter turen.Bra med oss her.
SvarSlettSolveig