7 februar.
Siden vi var blitt hekta på "stoff" måtte vi ha mer og dro på markedet igjen. Der var det en bod der mange av vi 7 damene fant stoff vi likte og alle spurte og prutet så den innfødte eieren ble rimelig forvirret og begynte å beskylde oss for ikke å ha betalt. Da var Solveig god å ha og vi fikk se "tenningspunktet" hennes. Hun slo flathanda hardt i stoffbunkene både en og flere ganger og snakket swahili både høyt og strengt. Det var godt.......Da var vi ekstra glade i mama Baraka, som Solveig ble kalt. Det var fordi Ingvar ble døpt Baraka (velsignelse) fordi hans norske navn var for vanskelig å si. (og jeg må nok si at jeg synes swahilinavnet er fint). Torgny kalte de Mzee, som betyr gammel mann, men her er det en hederstittel.
Astrid var bedre men tok en medisinkur mot amøber for sikkerhets skyld, etter at Magnhild hadde kontaktet Dr Takiy på Støren angående medisiner hun hadde fått.
På markedet var også barna med fra de var svært små. Berit fikk se ei lita fin swahilijente i ei kasse bak en brødbod og sa : What a nice baby. Da svarte mora : You can have it. Kanskje var det av kjærlighet og håp og at hennes barn skulle få leve opp i en bedre verden ?????
Magnhild skulle kjøpe litt frukt og grønt, noe Helga woket til oss til kvelds, kjempegodt. Det som ikke var så godt var at barnet begynte å skrike da Magnhild var iferd med å handle og mora var vel redd for å miste kunden og slo barna sine under boden med bananpalmeblad for å få de vekk. Det ble for meget for Magnhild som gikk bak og gav barnet pipi (gotteri) slik at det sluttet å skrike. Her slår mennene kvinnene og kvinnene slår barna i sin frustrasjon.
"Stoffbruken" har fått et positivt utfall ; Helga, Magnhild og Kjellrun har fått ferdig hver sine kjoler . 50 kr i arbeidspenger.

Her er hushjelpa vi hadde i huset der vi bodde.

De er ikke redd for å bøye ryggen der.

Solveig i hagen, ved det de hadde som juletre i fjor.

Fra hagen til Solveig og Torgny.


Dette er kibandaen, veldig fin.
Det er nevøen til Torgny som sitter og nyter sola.

Dette er Ester, hushjelpa til Solveig.

En fornøyd stoffselger.

Hun her var full av liv, så visst for seg et storsalg.

Ei masaidame jeg fikk ta bilde av,

som betaling fikk hun ei t-skjorte til jenta, det hadde vært Joar si.

Senere traff jeg henne igjen i byen, da var t-skjorta kommet på.

Hun satt og solgte smykker, hun hadde bare noen få.

Jeg tenkte hun sikkert ikke hadde råd til å kjøpe så mange perler i gangen.

Kjøpte litt av henne.

Berit Kristin i Tarime.

Her har noen av damene allerede fått kjolene de har fått sydd.

Fin, ja!!

Så ble det middag i kibandaen.

I femtida gikk vi på toppen av Tarimefjellet. Turen tok to timer og på slutten begynte vi å få dårlig med tid for mørket kom fort. The laydies kar (car) på blandingsspråk, Daniel var også med. Det var ikke vanlig for en afrikansk mann. De liker godt å ta det med ro. De virker fornøyd med livssituasjonen og er ikke bekymret for morgendagen.
For den ivrige fotografen var det vanskelig å gjøre de rette prioriteringene for som f.eks. å tisse. Så som hun selv sa; kom det nok en skvett i buksa mens hun sprang rundt å fotograferte mest mulig før stappmørket, myggen og utryggheten kom. (men her tørker det fort ) Solnedgangen i Afrika er fantastisk!!!!!
Imorgen skal vi få høre et afrikansk kor i kirka som Torgny og Daniel har vært å hentet i Kiabakara. Det er en av de tingene jeg har sett spesielt frem til.

På tur opp til Tarime-fjellet.

Søstrene Indseth på toppen.

Fra toppen.

Stråhytter i kveldslys.

Noen stemningsbilder fra turen ned.

Det var solnedgang på den ene siden, på den andre var det fullmåne.